FAIL (the browser should render some flash content, not this).

Referanse – fra keisersnitt til hjemmefødsel

29.06.2010 @ 15:43
Skrevet av: admin

FRA PLANLAGT KEISERSNITT TIL HJEMMEFØDSEL

- En lykkelig slutt!

Denne historien begynner egentlig ni år tidligere da jeg skulle ha mitt første barn. Jeg fødte da på sykehus med epidural og hadde en flott opplevelse. Da mitt andre barn meldte sin ankomst to år senere gledet jeg meg til fødselen ettersom jeg bare hadde positive minner fra første gang.

Overraskelsen var stor da det slett ikke ble som jeg hadde forestilt meg.

Allerede før fødselen skjedde det uforutsette ting, for det viste seg at gutten min satt i seteleie og det ble bestemt forløsning ved hjelp av keisersnitt. Det kom selvsagt overraskende, men vi slo oss til ro med det.

Større vansker hadde jeg med avgjørelse som kom på neste kontroll, tatt av en ny overlege på sykehuset. Det ble da bestemt at de skulle forsøke å snu babyen og det var jeg nok dårlig forberedt på for jeg fikk panikkangst under selve utførelsen. Jeg husker at jeg var livredd for at dette ville skade sønnen min ettersom behandlingen var så hardhendt. Snuoperasjonen var vellykket i den forstand at han la seg godt til rette i hodeleie og fødselen kunne foregå normalt, men inni meg bar jeg preg av sjokk.

Da fødselen kom i gang, 10 dager på overtid, fikk jeg ny glød og begynte å glede meg igjen. Sist hadde fødselen tatt 10 timer og jeg hadde en forestilling om at andre fødselen sikkert skulle bli enda kortere og lettere en den forrige. Kort fortalt så ble det ikke slik. Det ble en langvarig, kaotisk opplevelse, det jeg tidlig følte at jeg mistet kontrollen over smertene. Jeg ba tidlig om å få epidural, men ettersom riene var så lite effektive tok det et døgn før ønsket ble invilget. Gleden var stor da jeg endelig fikk den, men skuffelsen enda større da den ikke virket. De sa de ikke kunne gi meg mere, men oppdaget til slutt at det hadde blitt krøll på slangen med tilførselen. Da dette ble rettet kom effekten, men kun i bena, så resultatet var jeg ble lammet fra livet og ned. Det var en grusom opplevelse å bli lenket til sengen på den måten og nå hadde jeg fullstendig gitt opp. Det er den eneste gangen i livet jeg har tenkt at jeg like gjerne kunne dø. Jeg hadde fullstendig resignert og reagerte ikke på noe som ble sagt til meg. Da pressriene begynte var jeg totalt utmattet og uinteressert og jeg kan ikke huske at jeg presset selv. Da sønnen min endelig kom ut hadde jeg et øyeblikk av lykke da han ble lagt på brystet mitt, men følelsen ble raskt erstattet av en blanding av sjokkfølelse og senere depresjon da jeg gjenopplevde fødselen for mitt indre bilde. Dette preget mitt forhold til sønnen min i lang tid og ga opphav til masse skyldfølelse. Jeg var overbevist om at alle hans problemer stammet fra den traumatiske fødselen.

Syv år senere ble jeg gravid igjen, nå med en ny samboer.

Gleden over budskapet gikk over i panikk! Jeg ønsket ikke å føde igjen!

Det stod klart for meg at jeg måtte få innvilget keisersnitt hvis jeg skulle klare å gjennomføre dette svangerskapet. Jeg ble anbefalt å snakke med en jordmor ved sykehuset som hadde spesialisert seg på fødselsangst og dette tok jeg gladelig imot. Da jeg kom til timen spurte hun om jeg kunne fortelle fra fødselen og det gjorde jeg lett, men så spurte hun om hva jeg følte. Da kjente jeg hvor trist jeg var! Jeg gråt og gråt så jeg lurte på om det aldri skulle ta slutt, men det gjorde det jo og hvilken lettelse det var etterpå. Jeg fikk fortalt om skyldfølelsen jeg hadde i forhold til sønnen min og jeg skjønte hvor ulogisk det egentlig var og at fødselsangsten min var sterkt forbundet med dette.

Det var ikke noe problem å få innvilget keisersnitt og det var en lettelse, men etter denne samtalen kjente jeg at det ikke egentlig var det jeg innerst inne ønsket. Det jeg ønsket var en positiv fødselsopplevelse slik at jeg kunne få et godt forhold til det barnet som kom. Vi ble enige om at jeg kunne velge keisersnitt om jeg ville hvis panikken skulle komme tilbake.

Etter denne samtalen fikk jeg et mye bedre forhold til sønnen min, nå da jeg hadde gitt slipp på skyldfølelsen! Jeg begynte nå å kartlegge for meg selv hvilke faktorer som hadde gjort det så vanskelig. Det var en overraskelse å komme fram til at det var selve sykehusopplevelsen som hadde vært den største hindringen. Den andre utfordringen var min egen psyke! Mine forventninger til fødselen ble overhodet ikke innfridd og det hadde jeg taklet dårlig.

Plutselig fikk jeg i et klart øyeblikk for meg at det var hjemmefødsel som kunne eliminere mange av disse faktorene! Jeg vet ikke helt hvordan jeg kom fram til det -og jeg ble litt forbauset over konklusjonen -for jeg har virkelig aldri vurdert hjemmefødsel som et alternativ for meg, selv om jeg har beundret de som har gjort det. Det rare var at jeg følte en stor ro over avgjørelsen, det kjentes virkelig ut som det rette. Samboeren min ble naturlig nok meget overrasket over helomvendingen, men også veldig glad for at jeg hadde funnet roen. Dette var hans første barn og jeg er veldig glad for at han støttet min beslutning!

Resten av svangerskapet var preget av fredfull innstilling, men også realisme. Jeg var meget klar over at det kunne bli vanskelig, men nå var jeg ikke redd lengre.

Det var flott å få bli kjent med jordmora som skulle være med på forløsningen og hun anbefalte oss å bruke en doula i tillegg. Det syntes vi hørtes ut som en god løsning og det syntes min mor også, så hun ville gjerne støtte oss økonomisk.

Ettersom jeg var plaget av bekkenløsning under svangerskapet bestemte vi oss for å leie et fødebasseng. Dette ble vi anbefalt å teste på forhånd for å vite hvordan det skulle monteres. Bare testrunden var verd pengene! Vi hadde en meget avslappende og romantisk kveld i bassenget som rommet oss begge. Vi følte oss nå godt forberedt på fødselen.

Den 21.april våknet jeg i 06-tiden av kraftige menssmerter og hadde en sterk fornemmelse av at noe var på gang

Ringte jordmor Berit og doulaen Heide i ellevetiden for da tok riene seg kraftig opp og en liten panikkfølelse meldte seg.

De kom ilende, men jeg hadde bare 1,5 cm åpning og riene dabbet av, så vi slappet bare av og spiste deilig hønsesuppe som Heide hadde med seg.

Vi regnet med at dette kom til å ta tid, så de dro hjem igjen.

I ellevetiden på kvelden sendte jeg en melding om at det nok ikke ble fødsel i dag ettersom riene var så uregelmessige, men bare en time etter gikk vannet så plutselig at jeg måtte sprette ut av sofaen!

Berit og Heide kom tilbake i to-tiden på natta og da var jeg ganske oppslukt av riene, men det var ikke mer enn 4 cm åpning. Fødebassenget ble fyllt og jeg kunne ikke komme meg fort nok oppi. Det var helt skjønt og jeg skjønte fort at jeg ikke kom til å rikke meg av flekken før fødselen var over.

Da det begynte å bli vel intenst med rier tror jeg at jeg var innom alle dyrelydene i jungelen for å se om det hjalp. Samboeren min måtte snu seg bort for ikke å få blåst av seg ørene! Etter det begynte jeg å hulke meget høylydt, ikke fordi jeg var trist akkurat, men fordi det faktisk hjalp litt på smertene.

Da jeg ble fortalt den skuffende nyheten at jeg hadde 5 cm åpning og klokka var 03.20 tenkte jeg at jeg måtte skifte taktikk hvis jeg skulle overleve det her i mange timer til.

Da begynte jeg å danse samba i fødekaret under riene og ropte “JAAA, JAAA, JAAA, YESSSS!!!!” -jeg brukte positiv tankekraft aktivt og det hjalp som bare juling både på smertene, fødselsforløpet og humøret!! Under en time etter begynte jeg å få kraftig trykketrang!

Humøret var på topp!!! Ikke mange press etter var han ute! En blå og skrukkete, men nydelig liten krabat ble født kl. 04.20 den 22.april.

Det utrolige var at jeg ikke revnet i det hele tatt, noe jeg har gjort under begge de foregående fødslene! Jeg tror det har sammenheng med det naturlige forløpet og det flotte samspillet jeg hadde med min samboer under fødselen. Han vek virkelig ikke fra min side og minnet meg på å slappe av mellom riene og puste godt. Han var til uvurderlig støtte.

Fødselsangsten min er kurert! Og jeg må bare takke de utrolig flinke hjelperene jeg hadde. De var helt suverene, masserte og oppmuntret meg og fikk meg til å føle meg helt trygg gjennom hele forløpet! Jeg er heldig som kunne få en så god opplevelse med tanke på utgangspunktet!

Dette har til nå vært en av de mest utviklende opplevelsene jeg har hatt og etter dette vet jeg at alt er mulig med den riktige innstillingen og den gode intensjonen og hjelpen fra de rette menneskene!

Tonje

2 Kommentarer til “Referanse – fra keisersnitt til hjemmefødsel”

  1. admin says:

    For en fantastisk historie!

  2. Therese says:

    Flott fødselshistorie,Tonje:)


Skriv en kommentar

Bad Behavior has blocked 74 access attempts in the last 7 days.