FAIL (the browser should render some flash content, not this).

Til fødselshjelparane ved St.Olavs – Trondheim, 28. september 2010

Eg var til tidleg UL i veke 11 fordi eg tidlegare har hatt ein spontanabort i same tidsrom. Mannen min og eg var berre opptatt av å sjå om det var liv så vi fekk ikkje med oss at det var to liv! Etter at legen hadde fortald oss det og eg hadde komt meg over det første gledessjokket var min første tanke: «Då kan eg vel ikkje føde heime…»

Mi førstefødte ville eg helst føde heime, budde på det tidspunktet i Roma, men eg orka ikkje å gjere alt på eiga hand og gå imot alle. I tillegg hadde vi heller ikkje råd til det. Jenta mi vart fødd 20 min etter at eg kom fram til klinikken. Det var ingen styrtfødsel. Eg ville ikkje dra til fødeklinikken  og sat heime i badekaret eller på stova og måtte klare meg sjølv gjennom fødselsriene. Fekk pressrier i bilen, men turde ikkje å presse.

Neste gang var eg sikker i min sak: eg skal vere heime og ha ei jordmor med meg og eg vil ikkje stresse med å dra til sjukehus midt i fødselen eller i det heile vurdere når eg skulle dra. Då var vi flytta til Trondheim og eg forhørte meg ved første kontroll hjå jordmor kven eg kunne kontakte. Fekk nr til jordmor Berit Hembre og vi avtalte straks å møtast. Mannen min var litt skeptisk, men det var trass alt eg som skulle føde så det fekk eg no bestemme sjølv. Etter det første møtet med Berit var vi begge overbevist om at dette var det riktige. Eg ville føde i vatn så eg kjøpte meg eit fødekar på nettet.

Kl 19 to veker før termin starta riene og storesøster vart lagt. Eg ringde jm Berit og vi vart enig om at eg skulle ringe seinare når riene vart tettare. Ryggsmertene vart lindra med varmepute i ryggen. Eg hadde lovd henne kake så det var berre å sette i gang å bake mellom riene… Sendte mannen ut for å kjøpe ingrediensar til ein næringsrik smoothie som eg skulle ha når fødselen var overstått. Fødekaret vart pumpa opp og gjort klart midt på stovegolvet og vi fyrte kraftig i peisen. Kl 22 kom jm og eg kom meg opp i det deilige lindrande vatnet. Mannen min og jm sat og drakk kaffi medan eg streva meg gjennom riene. Vart veldig skuffa då eg trudde eg hadde pressa ut hodet og det berre var vatnet som gjekk, men heldigvis kom lillejenta mi like etter -  kl 0154. Det var fantastisk å sitte i det varme vatnet og halde henne fortsatt forbundet til meg gjennom navlestrengen. Neste morgon kom storesøster inn i senga vår og fekk helse på lillesøster – det kunne ikkje ha vore meir perfekt.

Dette er no fire år sidan og eg er klar for å føde på nytt. Eg tenkte at det skulle bli ein fin heimefødsel – nok ein gong i vatn – og storesøstrene skulle få ta del i dette underet. Komme og helse på lillebror/lillesøster saman med mamma i fødekaret… Sleppe adskillelsen og framandgjeringa med at mamma må dra sin veg for å føde. Slik går det altså ikkje. Eg er utruleg heldig som får oppleve å få tvillingar og er veldig takknemlig for det, men eg ber på ei stor sorg når det gjeld fødselen.

Tvillinggraviditet og -fødsel blir sett på som risiko og er ofte det. Men det treng ikkje vere det. Eg ber på DCDA tvillingar der begge ligg med hodet ned. Dei er like store og like store som snittet for einlingar. Eg har født to gangar før så alt ligg til rette for at det skal bli ein ukomplisert og rett fram fødsel. Eg er heilt for å ha ting tilgjengeleg om det skulle skje noko, ein viss ekstra risiko er det jo fordi det er to. Men det er så mange sjukehusprosedyrar eg ikkje forstår.

  • Kvifor må ein ha kontinuerleg CTG overvåking?

◦     Eg er slank og det er veldig lett å finne hjartelyden til begge tvillingane, kan ein ikkje berre sjekke innimellom at alt står bra til? Og så har det aldri vore noko tvil om kven som er kven sin hjartelyd, det kan verkeleg ikkje vere naudsynt å skru elektroden fast i skalpen til tv1.

  • Kvifor må ein sette venflo før det trengst?

◦     Dette er nok ein begrensande ting for fødekvinna, det må vel vere mulig å bruke litt skjønn og ikkje sette før ein eventuelt treng å sette på drypp.

  • Kvifor får ein ikkje tv1 på brystet med ein gong?

◦     Trur at eg som fødande vil vere ganske bevisst på når eg må kontrentrere meg 100% om å føde og klarer å overlate tv1 til pappaen når den tid kjem.

  • Kvifor må navlestrengen til tv1 kuttast med ein gong?

◦     Den er jo ikkje meir utav veien fordi den er kutta?

  • Kvifor får ein ikkje vere i den fødestillinga ein vil med tv2?

◦     Det er jo uansett så mange folk inne på fødestua når ein er komen så langt at skulle det skje noko kritisk er det nok folk som kan løfte/snu eller det som måtte til

  • Kvifor stressar ein slik med å få ut tv2?

◦     Det er jo like naturleg at det kan ta 2-3 timar som 10 min.

◦     Og får ein tv1 på brystet med ein gong og han klarer å suge vil jo dette stimulere naturleg oxytocin og det er mindre behov for drypp

  • Kvifor kan eg ikkje føde i vatn?

◦     Dersom ein kuttar ned på lkontinuerlege overvåkinga skulle det vere fullt mulig

Ja, eg tenker at det kan vere best å føde på sjukehuset når ein ventar tvillingar, men alle sjukehusprosedyrene framstår for meg som ei tvangstrøye eller overgrep om de vil. Skal ikkje «pasienten» samtykke i behandlinga?

Desverre har eg ingen alternativ. I heile Trøndelag er det berre ei jordmor som tek på seg heimefødslar og tvillingfødslar får ho ikkje lov til å ta. I Englad,  Australia og USA er det fullt mulig å føde heime når ein har hatt eit risikofritt tvillingsvangerskap (sikkert andre land også, men det var desse eg fann). Eg har lagt ved ei fortelling frå kvar av desse landa, dei kan hjelpe til med å forstå kvifor eg har desse tankane om fødselen og at eg ikkje er den einaste som har problem med sjukehusfødsel. Alternativet mitt er forsåvidt å føde heime utan assistanse. Eg har trua på at eg klarer det, men eg vil gjerne ha litt hjelp tilgjengeleg om det skulle vere naudsynt.

Marit H Stafsnes

Fødekvinne – Trondheim

Referanse – fra keisersnitt til hjemmefødsel

29.06.2010 @ 15:43
Skrevet av: admin

FRA PLANLAGT KEISERSNITT TIL HJEMMEFØDSEL

- En lykkelig slutt!

Denne historien begynner egentlig ni år tidligere da jeg skulle ha mitt første barn. Jeg fødte da på sykehus med epidural og hadde en flott opplevelse. Da mitt andre barn meldte sin ankomst to år senere gledet jeg meg til fødselen ettersom jeg bare hadde positive minner fra første gang.

Overraskelsen var stor da det slett ikke ble som jeg hadde forestilt meg.

Allerede før fødselen skjedde det uforutsette ting, for det viste seg at gutten min satt i seteleie og det ble bestemt forløsning ved hjelp av keisersnitt. Det kom selvsagt overraskende, men vi slo oss til ro med det.

Større vansker hadde jeg med avgjørelse som kom på neste kontroll, tatt av en ny overlege på sykehuset. Det ble da bestemt at de skulle forsøke å snu babyen og det var jeg nok dårlig forberedt på for jeg fikk panikkangst under selve utførelsen. Jeg husker at jeg var livredd for at dette ville skade sønnen min ettersom behandlingen var så hardhendt. Snuoperasjonen var vellykket i den forstand at han la seg godt til rette i hodeleie og fødselen kunne foregå normalt, men inni meg bar jeg preg av sjokk.

Da fødselen kom i gang, 10 dager på overtid, fikk jeg ny glød og begynte å glede meg igjen. Sist hadde fødselen tatt 10 timer og jeg hadde en forestilling om at andre fødselen sikkert skulle bli enda kortere og lettere en den forrige. Kort fortalt så ble det ikke slik. Det ble en langvarig, kaotisk opplevelse, det jeg tidlig følte at jeg mistet kontrollen over smertene. Jeg ba tidlig om å få epidural, men ettersom riene var så lite effektive tok det et døgn før ønsket ble invilget. Gleden var stor da jeg endelig fikk den, men skuffelsen enda større da den ikke virket. De sa de ikke kunne gi meg mere, men oppdaget til slutt at det hadde blitt krøll på slangen med tilførselen. Da dette ble rettet kom effekten, men kun i bena, så resultatet var jeg ble lammet fra livet og ned. Det var en grusom opplevelse å bli lenket til sengen på den måten og nå hadde jeg fullstendig gitt opp. Det er den eneste gangen i livet jeg har tenkt at jeg like gjerne kunne dø. Jeg hadde fullstendig resignert og reagerte ikke på noe som ble sagt til meg. Da pressriene begynte var jeg totalt utmattet og uinteressert og jeg kan ikke huske at jeg presset selv. Da sønnen min endelig kom ut hadde jeg et øyeblikk av lykke da han ble lagt på brystet mitt, men følelsen ble raskt erstattet av en blanding av sjokkfølelse og senere depresjon da jeg gjenopplevde fødselen for mitt indre bilde. Dette preget mitt forhold til sønnen min i lang tid og ga opphav til masse skyldfølelse. Jeg var overbevist om at alle hans problemer stammet fra den traumatiske fødselen.

Syv år senere ble jeg gravid igjen, nå med en ny samboer.

Gleden over budskapet gikk over i panikk! Jeg ønsket ikke å føde igjen!

Det stod klart for meg at jeg måtte få innvilget keisersnitt hvis jeg skulle klare å gjennomføre dette svangerskapet. Jeg ble anbefalt å snakke med en jordmor ved sykehuset som hadde spesialisert seg på fødselsangst og dette tok jeg gladelig imot. Da jeg kom til timen spurte hun om jeg kunne fortelle fra fødselen og det gjorde jeg lett, men så spurte hun om hva jeg følte. Da kjente jeg hvor trist jeg var! Jeg gråt og gråt så jeg lurte på om det aldri skulle ta slutt, men det gjorde det jo og hvilken lettelse det var etterpå. Jeg fikk fortalt om skyldfølelsen jeg hadde i forhold til sønnen min og jeg skjønte hvor ulogisk det egentlig var og at fødselsangsten min var sterkt forbundet med dette.

Det var ikke noe problem å få innvilget keisersnitt og det var en lettelse, men etter denne samtalen kjente jeg at det ikke egentlig var det jeg innerst inne ønsket. Det jeg ønsket var en positiv fødselsopplevelse slik at jeg kunne få et godt forhold til det barnet som kom. Vi ble enige om at jeg kunne velge keisersnitt om jeg ville hvis panikken skulle komme tilbake.

Etter denne samtalen fikk jeg et mye bedre forhold til sønnen min, nå da jeg hadde gitt slipp på skyldfølelsen! Jeg begynte nå å kartlegge for meg selv hvilke faktorer som hadde gjort det så vanskelig. Det var en overraskelse å komme fram til at det var selve sykehusopplevelsen som hadde vært den største hindringen. Den andre utfordringen var min egen psyke! Mine forventninger til fødselen ble overhodet ikke innfridd og det hadde jeg taklet dårlig.

Plutselig fikk jeg i et klart øyeblikk for meg at det var hjemmefødsel som kunne eliminere mange av disse faktorene! Jeg vet ikke helt hvordan jeg kom fram til det -og jeg ble litt forbauset over konklusjonen -for jeg har virkelig aldri vurdert hjemmefødsel som et alternativ for meg, selv om jeg har beundret de som har gjort det. Det rare var at jeg følte en stor ro over avgjørelsen, det kjentes virkelig ut som det rette. Samboeren min ble naturlig nok meget overrasket over helomvendingen, men også veldig glad for at jeg hadde funnet roen. Dette var hans første barn og jeg er veldig glad for at han støttet min beslutning!

Resten av svangerskapet var preget av fredfull innstilling, men også realisme. Jeg var meget klar over at det kunne bli vanskelig, men nå var jeg ikke redd lengre.

Det var flott å få bli kjent med jordmora som skulle være med på forløsningen og hun anbefalte oss å bruke en doula i tillegg. Det syntes vi hørtes ut som en god løsning og det syntes min mor også, så hun ville gjerne støtte oss økonomisk.

Ettersom jeg var plaget av bekkenløsning under svangerskapet bestemte vi oss for å leie et fødebasseng. Dette ble vi anbefalt å teste på forhånd for å vite hvordan det skulle monteres. Bare testrunden var verd pengene! Vi hadde en meget avslappende og romantisk kveld i bassenget som rommet oss begge. Vi følte oss nå godt forberedt på fødselen.

Den 21.april våknet jeg i 06-tiden av kraftige menssmerter og hadde en sterk fornemmelse av at noe var på gang

Ringte jordmor Berit og doulaen Heide i ellevetiden for da tok riene seg kraftig opp og en liten panikkfølelse meldte seg.

De kom ilende, men jeg hadde bare 1,5 cm åpning og riene dabbet av, så vi slappet bare av og spiste deilig hønsesuppe som Heide hadde med seg.

Vi regnet med at dette kom til å ta tid, så de dro hjem igjen.

I ellevetiden på kvelden sendte jeg en melding om at det nok ikke ble fødsel i dag ettersom riene var så uregelmessige, men bare en time etter gikk vannet så plutselig at jeg måtte sprette ut av sofaen!

Berit og Heide kom tilbake i to-tiden på natta og da var jeg ganske oppslukt av riene, men det var ikke mer enn 4 cm åpning. Fødebassenget ble fyllt og jeg kunne ikke komme meg fort nok oppi. Det var helt skjønt og jeg skjønte fort at jeg ikke kom til å rikke meg av flekken før fødselen var over.

Da det begynte å bli vel intenst med rier tror jeg at jeg var innom alle dyrelydene i jungelen for å se om det hjalp. Samboeren min måtte snu seg bort for ikke å få blåst av seg ørene! Etter det begynte jeg å hulke meget høylydt, ikke fordi jeg var trist akkurat, men fordi det faktisk hjalp litt på smertene.

Da jeg ble fortalt den skuffende nyheten at jeg hadde 5 cm åpning og klokka var 03.20 tenkte jeg at jeg måtte skifte taktikk hvis jeg skulle overleve det her i mange timer til.

Da begynte jeg å danse samba i fødekaret under riene og ropte “JAAA, JAAA, JAAA, YESSSS!!!!” -jeg brukte positiv tankekraft aktivt og det hjalp som bare juling både på smertene, fødselsforløpet og humøret!! Under en time etter begynte jeg å få kraftig trykketrang!

Humøret var på topp!!! Ikke mange press etter var han ute! En blå og skrukkete, men nydelig liten krabat ble født kl. 04.20 den 22.april.

Det utrolige var at jeg ikke revnet i det hele tatt, noe jeg har gjort under begge de foregående fødslene! Jeg tror det har sammenheng med det naturlige forløpet og det flotte samspillet jeg hadde med min samboer under fødselen. Han vek virkelig ikke fra min side og minnet meg på å slappe av mellom riene og puste godt. Han var til uvurderlig støtte.

Fødselsangsten min er kurert! Og jeg må bare takke de utrolig flinke hjelperene jeg hadde. De var helt suverene, masserte og oppmuntret meg og fikk meg til å føle meg helt trygg gjennom hele forløpet! Jeg er heldig som kunne få en så god opplevelse med tanke på utgangspunktet!

Dette har til nå vært en av de mest utviklende opplevelsene jeg har hatt og etter dette vet jeg at alt er mulig med den riktige innstillingen og den gode intensjonen og hjelpen fra de rette menneskene!

Tonje

Bør bli lettere å føde hjemme

18.05.2010 @ 10:29
Skrevet av: admin

Friske gravide bør ikke frarådes å føde hjemme.

- Kvinner som ønsker seg hjemmefødsel bør få objektiv informasjon om dette, slik at de kan ta et informert valg. I Norge er det for mye skremselspropaganda omkring hjemmefødsler, sier Ellen Blix, jordmor ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø til Klikk.no

Les mer

Derfor føder hun hjemme

11.05.2010 @ 12:45
Skrevet av: admin

Kvinner som føder hjemme gjør det som oftest av to grunner.
De har hatt en negativ fødselsopplevelse på sykehuset, eller gjør det av idealistiske grunner. Det er et livsstilsvalg.

Kvinner som har hatt en negativ fødselsopplevelse på sykehuset velger seg inn i noe de vil ha mer kontroll over. De har en kjent jordmor, er hjemme i trygge omgivelser og får tiden de trenger for å få barnet ut.

Kvinner som føder hjemme som et livsstilsvalg, gjør det fordi de mener det meste vi gjør skal foregå på en naturlig måte. På samme måten som andre dyrker økologiske grønnsaker og lever så nært opp til naturen som mulig.

Les mer

Bad Behavior has blocked 41 access attempts in the last 7 days.